Oldemors hus ligger på skoleveien til krabbelurebarna. - Minst et par ganger i uka er de innom der, og får en hvetebolle eller sukkerkavringer med melk. Nedenfor huset er en liten hage med epletrær. Denne uka var det høstetid, - og etter en god middag tro hele familien til og fylte opp skuffer og baljer.
Ingrid-Marie tror jeg eplene heter, - og et annet slag jeg ikke kan navnet på som er ennå rødere i skallet og hvitere i kjøttet.
Når jeg tenker på epler, tenker jeg på ungenes oldefar, - som pleide disse epletrærne et helt liv. Han beskar og stelte, tynnet og puslet om de røde kartene, som vokste og vokste. Han hadde alltid foldekniv i lomma, og åt aldri epler med skallet på. - Ingen kunne skrelle og spise et eple med mere inderlighet og innlevelse enn han...
Når jeg var barn stod det et tredje epletre der også. Ikke før jeg ble ganske stor, og hørte et dikt av fantastiske poet og eplebonde Olav H Hauge, forstod jeg at de egentlig het James Greeve, de eplene...Jeg kan ennå huske hvor gode, og enormt, rennende saftige de var.
Snart var det fire små og to store som høstet og bar epler. De "markstukne" i en kasse, - og de aller fineste og perfekte i en annen.
Gode, trygge grener...grønt og rødt...
Eplehøsten ble gjort unna den kvelden.
Nå ligger de trygt og godt i bua, og modner seg det siste lille før de kan spises av krabbelurene og slekt og venner...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar